Vi bruker cookies for å gi deg den beste opplevelsen.
Vi bruker cookies for å gi deg den beste opplevelsen.
Rus i det nevromangfoldige universet - Del 1.
Skrevet av Tori Staff Reiremo, sykepleier og nevromangfoldig (ADHD)
Skrevet av Tori Staff Reiremo, sykepleier og nevromangfoldig (ADHD)
Grafikk: Vetle Hovland
Denne teksten inneholder mine betraktninger rundt nevrodivergenser og rusbruk. Litt om paradoksale, omvendte virkninger av rusmidler, hva det kan være greit å passe litt ekstra på. Litt er basert på eksisterende forskning, og noe er basert på egen erfaring og fra jobben min. Mye er hentet fra samtaler med andre nevrodivergente som har snakket åpent med meg om egen rusbruk.
Siden det nevromangfoldige universet er stort, er fokuset her rettet mot ADHDere og autister, og kjennetegn som i større eller mindre grad karakteriserer disse to neurodivergensene. Mange flere kan nok også godt kjenne seg igjen i de diagnostiske kriteriene beskrevet i diagnosemanualer, men har aldri fått en diagnose, og en del lever også helt greit uten det. Denne artikkelen er også for dere.
Siden det nevromangfoldige universet er stort, er fokuset her rettet mot ADHDere og autister, og kjennetegn som i større eller mindre grad karakteriserer disse to neurodivergensene. Mange flere kan nok også godt kjenne seg igjen i de diagnostiske kriteriene beskrevet i diagnosemanualer, men har aldri fått en diagnose, og en del lever også helt greit uten det. Denne artikkelen er også for dere.
Intensjonen er å bruke språk og begreper som oppleves respektfulle og inkluderende, men samtidig så er det like mange meninger og motsetninger i det nevromangfoldige universet som i LGBTQ+ universet, og det skal noen ganger svært lite til før man blir misforstått.
Jeg som er en ADHDer, som snakker først og tenker etterpå, har derfor allerede trynet på for eksempel diagnoseforståelser, pronomener og divergensbegreper, i antagelser om andres rusopplevelser, og ikke minst på min egen tidsbruk og prioriteringer. Det er heldigvis helt normalt, og veldig menneskelig å tryne litt, og jeg er nesten helt sikker på at jeg ikke tryner i den endelige teksten som du leser nå. Sjekk gjerne ut den lille faktaboksen min om nevrodivergenser og begreper helt nederst i artikkelen om du trenger det underveis.
Jeg som er en ADHDer, som snakker først og tenker etterpå, har derfor allerede trynet på for eksempel diagnoseforståelser, pronomener og divergensbegreper, i antagelser om andres rusopplevelser, og ikke minst på min egen tidsbruk og prioriteringer. Det er heldigvis helt normalt, og veldig menneskelig å tryne litt, og jeg er nesten helt sikker på at jeg ikke tryner i den endelige teksten som du leser nå. Sjekk gjerne ut den lille faktaboksen min om nevrodivergenser og begreper helt nederst i artikkelen om du trenger det underveis.
Grafikk: Vetle Hovland
Jeg måtte foreta en omprogrammering av min egen innlærte forståelse av ADHD og autisme.
Fra diagnose til mangfold
Jeg startet med å skrive i mai 2024. Det var etter en bestilling om å skrive noe til publisering på Chemfriendly sine egne nett sider. Jeg har vært frivillig og aktivist for Chemfriendly i mange år nå, og likte tanken på å formidle noe av verdi for akkurat dem. I en gruppechat kom det opp flere forslag om temaer, deriblant dette: «skriv noe om nevrodivergens og rus».
Jeg, en sykepleier som jobber med mennesker i aktiv rus, mennesker som lever med en skadelig og problematisk ruslidelse. Jeg, som har fått min helt egne ADHD diagnose. Jeg, som er brennende opptatt av skadereduksjonstankegang og handling. Jeg falt pladask for det temaet og tenkte at det kom til å bli en enkel oppgave. Jeg tok helt feil. Jeg måtte foreta en omprogrammering av min egen innlærte forståelse av ADHD og autisme.
Vi sykepleiere og helsepersonell ellers forholder oss i stor grad til sykdomstilstander som en naturlig følge av diagnoser satt etter diagnostiske kriterier. Når jeg så skulle skrive om noe som omhandler nevrodivergenser gjorde det at jeg måtte utfordre sykepleierdelen i meg og se på det fra helt andre vinkler. Derfor har jeg brukt mye tid på å lese om nevrodiversitet, lete etter relevante forskningsartikler og å følge forskjellige nettforum. Jeg har snakket mye, spurt masse og diskutert heftig med mange forskjellige mennesker.
Jeg kjenner nå at det å tenke at jeg er nevrodivergent er en mye bedre måte å forholde seg til bokstavene mine på. Når det er sagt, så har jeg egentlig levd fint med diagnosen i mange år. Jeg var jo uendelig glad når jeg fikk en ADHD-diagnose for 13 år siden, for jeg trodde faktisk at alle hadde et like travelt hode som mitt eget, og at det var meg det var noe galt med. Meg som ikke klarte å styre livet like godt som alle andre, og som ikke klarte å være til stede i en enkelt samtale, men deltok i tre samtidig. Meg som trodde jeg ikke var bra nok, og som ofte kjente på en usikkerhet om noen likte meg i det hele tatt. Jeg som ikke møtte et eneste blikk. Å få en diagnose hjalp meg derfor masse i begynnelsen, og så fikk jeg jo medisiner som gjør det litt enklere for meg å leve livet i et nevrotypisk samfunn.
Jeg startet med å skrive i mai 2024. Det var etter en bestilling om å skrive noe til publisering på Chemfriendly sine egne nett sider. Jeg har vært frivillig og aktivist for Chemfriendly i mange år nå, og likte tanken på å formidle noe av verdi for akkurat dem. I en gruppechat kom det opp flere forslag om temaer, deriblant dette: «skriv noe om nevrodivergens og rus».
Jeg, en sykepleier som jobber med mennesker i aktiv rus, mennesker som lever med en skadelig og problematisk ruslidelse. Jeg, som har fått min helt egne ADHD diagnose. Jeg, som er brennende opptatt av skadereduksjonstankegang og handling. Jeg falt pladask for det temaet og tenkte at det kom til å bli en enkel oppgave. Jeg tok helt feil. Jeg måtte foreta en omprogrammering av min egen innlærte forståelse av ADHD og autisme.
Vi sykepleiere og helsepersonell ellers forholder oss i stor grad til sykdomstilstander som en naturlig følge av diagnoser satt etter diagnostiske kriterier. Når jeg så skulle skrive om noe som omhandler nevrodivergenser gjorde det at jeg måtte utfordre sykepleierdelen i meg og se på det fra helt andre vinkler. Derfor har jeg brukt mye tid på å lese om nevrodiversitet, lete etter relevante forskningsartikler og å følge forskjellige nettforum. Jeg har snakket mye, spurt masse og diskutert heftig med mange forskjellige mennesker.
Jeg kjenner nå at det å tenke at jeg er nevrodivergent er en mye bedre måte å forholde seg til bokstavene mine på. Når det er sagt, så har jeg egentlig levd fint med diagnosen i mange år. Jeg var jo uendelig glad når jeg fikk en ADHD-diagnose for 13 år siden, for jeg trodde faktisk at alle hadde et like travelt hode som mitt eget, og at det var meg det var noe galt med. Meg som ikke klarte å styre livet like godt som alle andre, og som ikke klarte å være til stede i en enkelt samtale, men deltok i tre samtidig. Meg som trodde jeg ikke var bra nok, og som ofte kjente på en usikkerhet om noen likte meg i det hele tatt. Jeg som ikke møtte et eneste blikk. Å få en diagnose hjalp meg derfor masse i begynnelsen, og så fikk jeg jo medisiner som gjør det litt enklere for meg å leve livet i et nevrotypisk samfunn.
«ADHDere har en helt vanlig vanvittig hjerneaktivitet som lager forbindelser raskere enn de aller fleste»
Å navigere i en verden stappfull av nevrotypiske premisser
Vi lever samtidig i et samfunn bygd på noen andres premisser og forståelse, med masse nevrotypiske spilleregler. Det er et «vel-etablert» sosialt og kulturelt rammeverk som setter standarden for hva som er rett og galt, sykt og friskt. Og ikke minst hva som ansees som normalt og innafor. Definisjonsmakten heller derfor typisk mot nevrotypiske normer, og vi som er nevrodivergente har med varierende grad av hell klart å tilpasse oss inn i de boksene. Mange av oss opplever at menneskene vi møter forstår i varierende grad, og noen forstår oss ikke i det hele tatt.
Er det da særlig lurt å innta rusmidler?
Etter å ha sloss meg gjennom utallige forsknings artikler om autisme og ADHD, har jeg ikke minst lært at vi vet forsvinnende lite om hvordan hjernen egentlig arbeider, om hva som skjer hvor i hjernen og om sammenhengen mellom alle prosessene den utfører i løpet av en dag.
Vi lever samtidig i et samfunn bygd på noen andres premisser og forståelse, med masse nevrotypiske spilleregler. Det er et «vel-etablert» sosialt og kulturelt rammeverk som setter standarden for hva som er rett og galt, sykt og friskt. Og ikke minst hva som ansees som normalt og innafor. Definisjonsmakten heller derfor typisk mot nevrotypiske normer, og vi som er nevrodivergente har med varierende grad av hell klart å tilpasse oss inn i de boksene. Mange av oss opplever at menneskene vi møter forstår i varierende grad, og noen forstår oss ikke i det hele tatt.
Er det da særlig lurt å innta rusmidler?
Etter å ha sloss meg gjennom utallige forsknings artikler om autisme og ADHD, har jeg ikke minst lært at vi vet forsvinnende lite om hvordan hjernen egentlig arbeider, om hva som skjer hvor i hjernen og om sammenhengen mellom alle prosessene den utfører i løpet av en dag.
Grafikk: Vetle Hovland
Når vi diagnostiseres ut av normalitet, settes vi samtidig opp mot fellesskapet. Vi blir problemet, og våre helt egne ressurser og styrker blir usynlige.
Det finnes enorme mengder forskning med utgangspunkt i en diagnostisk sykdomstankegang som prøver å finne årsaken til, eller forklaringen på hvorfor noen blir autister eller får en ADHD-diagnose. Hvis målet er å kunne reparere og fjerne våre individuelle uttrykk, så er ikke det dumt. Problemet ligger vel i at vi er veldig mange som ikke nødvendigvis ønsker å fjerne noe av det som er oss selv.
Putt så i tillegg rusmidler inn i forskning på ADHD eller autisme. Det aller meste av forskningen som er gjort spesifikt på rusmidler og nevrodivergenser er i min oppfattelse dessverre ofte svært negative, og peker kun på det som anses som karakteristiske sårbarheter ved eksempelvis ADHD. Det kan for eksempel virke som at jeg er den eneste liten joint unna psykose i noe forskning. Jeg vet jo at det ikke er sant. Jeg har derfor tenkt meg noen tanker underveis om at det er mye forskning hvor en ser på rusmidlers virkning og påvirkning, som har som utgangspunkt ett nulltoleranse-syn, altså forskning som fremmer en tankegang bygd på «the war on drugs».
Putt så i tillegg rusmidler inn i forskning på ADHD eller autisme. Det aller meste av forskningen som er gjort spesifikt på rusmidler og nevrodivergenser er i min oppfattelse dessverre ofte svært negative, og peker kun på det som anses som karakteristiske sårbarheter ved eksempelvis ADHD. Det kan for eksempel virke som at jeg er den eneste liten joint unna psykose i noe forskning. Jeg vet jo at det ikke er sant. Jeg har derfor tenkt meg noen tanker underveis om at det er mye forskning hvor en ser på rusmidlers virkning og påvirkning, som har som utgangspunkt ett nulltoleranse-syn, altså forskning som fremmer en tankegang bygd på «the war on drugs».
Forskning på godt og vondt
I forhold til autisme så lurer jeg på om noe av grunnen til mangelen på forskning på autister og rusbruk også i tillegg handler om det som en av de jeg har snakket med forklarte med at den nevrotypiske verden i stor grad har “rainman-brillene” på når det kommer til autister. Selv en anerkjent kilde som Oxford Accademic skriver, (i den nesten 500 sider lange “håndboken” sin); “The Oxford Handbook of Autism and Co-Occuring Psychiatric Conditions” følgende i innledningen til kapittelet som omhandler autisme og avhengighet: “For professionals, and patients' families ... the co-occurence with addiction to alcohol or drugs seems unimaginable.” Autisten sees gjennom nevrotypiske øyne, og forståes innenfor nevrotypiske rammer.
I forhold til autisme så lurer jeg på om noe av grunnen til mangelen på forskning på autister og rusbruk også i tillegg handler om det som en av de jeg har snakket med forklarte med at den nevrotypiske verden i stor grad har “rainman-brillene” på når det kommer til autister. Selv en anerkjent kilde som Oxford Accademic skriver, (i den nesten 500 sider lange “håndboken” sin); “The Oxford Handbook of Autism and Co-Occuring Psychiatric Conditions” følgende i innledningen til kapittelet som omhandler autisme og avhengighet: “For professionals, and patients' families ... the co-occurence with addiction to alcohol or drugs seems unimaginable.” Autisten sees gjennom nevrotypiske øyne, og forståes innenfor nevrotypiske rammer.
"For noen handler rus om å finne pusterom fra krav, for andre om å forstå egen plass i et fellesskap man ikke alltid har opplevd å høre til"
Årsakene til hvorfor mennesker inntar et psykoaktivt stoff er mange. Hovedårsaken ligger alt i betegnelsen psykoaktiv, og er selvforklarende: Det psykoaktive stoffet, i form av å være et rusmiddel eller et legemiddel, bryter blod-hjerne barrieren og virker ved å produsere en ønsket midlertidig endring i hjernens mentale prosesser og personens psyke.
Erfaringen av å være nevrodivergent preges like mye av samfunnets forventninger og normer som av de indre forskjellene i hvordan hjernen virker. Alt dette spiller inn når man navigerer i rusmidlenes verden, enten man søker å dempe, forsterke eller utforske sider ved seg selv. For noen handler det om å finne rom for frihet og pusterom fra krav, for andre om å forstå egen plass i et fellesskap man ikke alltid har opplevd å høre til.
Erfaringen av å være nevrodivergent preges like mye av samfunnets forventninger og normer som av de indre forskjellene i hvordan hjernen virker. Alt dette spiller inn når man navigerer i rusmidlenes verden, enten man søker å dempe, forsterke eller utforske sider ved seg selv. For noen handler det om å finne rom for frihet og pusterom fra krav, for andre om å forstå egen plass i et fellesskap man ikke alltid har opplevd å høre til.
Grafikk: Vetle Hovland
Heldigvis er det enkelte forskermiljøer som nå forsøker å se på dette med helt andre briller, og med et utgangspunkt i nevrodivergens forståelse.
Elizabeth Weir, tidligere doktorgradsstudent ved Autism Research Centre i Cambridge, og hoved forsker i studien Understanding the substance use of autistic adolescents and adults: a mixed-methods approach. Weir sa om noen av funnene i studien: "Om stoffene som for øyeblikket klassifiseres som 'rekreasjonelle' kan brukes medisinsk, er fortsatt et åpent spørsmål. Det er tydelig at de nåværende systemene for helse- og sosialomsorg ikke møter behovene til mange autistiske tenåringer og voksne."
Elizabeth Weir, tidligere doktorgradsstudent ved Autism Research Centre i Cambridge, og hoved forsker i studien Understanding the substance use of autistic adolescents and adults: a mixed-methods approach. Weir sa om noen av funnene i studien: "Om stoffene som for øyeblikket klassifiseres som 'rekreasjonelle' kan brukes medisinsk, er fortsatt et åpent spørsmål. Det er tydelig at de nåværende systemene for helse- og sosialomsorg ikke møter behovene til mange autistiske tenåringer og voksne."
Hva skal du innta? Med hvem skal du være med? Hvor skal det hele skje?
Om å finne den riktige informasjonen, og de riktige menneskene
Hvor positiv en opplevelse av å innta rusmidler, for rusopplevelsens skyld blir, har ofte sammenheng med hvem, hva og hvor. Forhåpentligvis kjenner man noen som forstår, ser og aksepterer en akkurat som den man er, men nevrodivergente må nok fortsatt være litt ekstra oppmerksomme på det følgende:
Hva skal du innta? Med hvem skal du være med? Hvor skal det hele skje?
Hvis det skurrer for deg på et eneste av de punktene, la det være. Sammen med mennesker hvor man kjenner på behovet for å forestille, kamuflere og maskere seg selv, la det være.
Hvor positiv en opplevelse av å innta rusmidler, for rusopplevelsens skyld blir, har ofte sammenheng med hvem, hva og hvor. Forhåpentligvis kjenner man noen som forstår, ser og aksepterer en akkurat som den man er, men nevrodivergente må nok fortsatt være litt ekstra oppmerksomme på det følgende:
Hva skal du innta? Med hvem skal du være med? Hvor skal det hele skje?
Hvis det skurrer for deg på et eneste av de punktene, la det være. Sammen med mennesker hvor man kjenner på behovet for å forestille, kamuflere og maskere seg selv, la det være.
Hvorfor må nevrodivergente være ekstra oppmerksomme?
Et eksempel kan være dette: I Chemfriendlys artikkel om Uppers and Sex skriver de at uppers (sentralstimulerende rusmidler) kan gjøre deg mindre god til å lese andres signaler. Det gjelder selvfølgelig ikke bare i kombinasjon med sex, men i samtaler utpå byen og i samvær med andre. Da er det greit at en er sammen med mennesker som forstår at dette allerede kan være vanskelig for en autist.
Jeg har også reflektert rundt hvorfor det var uppers som ga meg mest mersmak i mine utprøvende år som ung voksen i et miljø med mye klubbing, med jobb i utelivsbransjen og som danser på diskoteker rundt i Italia. Jeg tror nok at det handlet mye om at da ble folk mer lik meg, i tillegg til at jeg jo faktisk ble mindre overvelda og kaotisk og i bedre stand til å fokusere der og da. Jeg skjønner jo nå at det for min del da var en stor grad av selvmedisinering i en søken etter tilhørighet og felleskap.
Et eksempel kan være dette: I Chemfriendlys artikkel om Uppers and Sex skriver de at uppers (sentralstimulerende rusmidler) kan gjøre deg mindre god til å lese andres signaler. Det gjelder selvfølgelig ikke bare i kombinasjon med sex, men i samtaler utpå byen og i samvær med andre. Da er det greit at en er sammen med mennesker som forstår at dette allerede kan være vanskelig for en autist.
Jeg har også reflektert rundt hvorfor det var uppers som ga meg mest mersmak i mine utprøvende år som ung voksen i et miljø med mye klubbing, med jobb i utelivsbransjen og som danser på diskoteker rundt i Italia. Jeg tror nok at det handlet mye om at da ble folk mer lik meg, i tillegg til at jeg jo faktisk ble mindre overvelda og kaotisk og i bedre stand til å fokusere der og da. Jeg skjønner jo nå at det for min del da var en stor grad av selvmedisinering i en søken etter tilhørighet og felleskap.
Grafikk: Vetle Hovland
Overordna råd gjelder om man er nevrodivergent eller nevrotypisk, og uansett hvilke grunner man har til at man ønsker å innta rusmidler.
Info om tryggest mulig bruk og de enkelte rusmidlenes karakteristikker, og hvordan bruke de på absolutt tryggest mulig måte og i forskjellige settinger, er beskrevet utfyllende og forståelig i artikler her på Chemfriendly.no og på foreningen Tryggere ruspolitikk sine nettsider rusopplysningen.no.
Enda mer tilgjengelig for noen: Det finnes en serie med informasjonsfilmer som Tryggere Ungdom har laget om de enkelte rusmidlene. Det er bygd på samme kunnskapsgrunnlag som det man kan lese seg til på Rusopplysningen. Filmer kan være midt i blinken for de av oss som synes at å lese side opp og side ned kan være en krevende øvelse, og de er dessuten så deilig nerdete at de er høyaktuelle også om man har en del forhåndskunnskap. Jeg anbefaler også infovideoene som ligger her på Chemfriendly sine sider, om chemsex og skadereduksjon.
Info om tryggest mulig bruk og de enkelte rusmidlenes karakteristikker, og hvordan bruke de på absolutt tryggest mulig måte og i forskjellige settinger, er beskrevet utfyllende og forståelig i artikler her på Chemfriendly.no og på foreningen Tryggere ruspolitikk sine nettsider rusopplysningen.no.
Enda mer tilgjengelig for noen: Det finnes en serie med informasjonsfilmer som Tryggere Ungdom har laget om de enkelte rusmidlene. Det er bygd på samme kunnskapsgrunnlag som det man kan lese seg til på Rusopplysningen. Filmer kan være midt i blinken for de av oss som synes at å lese side opp og side ned kan være en krevende øvelse, og de er dessuten så deilig nerdete at de er høyaktuelle også om man har en del forhåndskunnskap. Jeg anbefaler også infovideoene som ligger her på Chemfriendly sine sider, om chemsex og skadereduksjon.
På rusopplysningen.no finner du også deres 10 Rusvettregler. Alle er like viktige, men to av de peker på noe som kanskje kan gjelde litt ekstra for oss som er nevrodivergente.
4. Hvis du har en diagnose eller går på medisiner, må du finne ut om dette kan påvirke rusmiddelets virkning.
5. Vær svært varsom med rusmidler du reagerer helt annerledes på enn de rundt deg.
Noen kan få en annen rusopplevelse og effekt av enkelte rusmidler og medikamenter, en såkalt paradoksal effekt. Selv hadde jeg lett dratt på skogs rave rett etter å våkne av en narkose (en bedøvelse der du er smertefri og sover). Hadde det ikke vært for at en narkose gis ved et medisinsk inngrep som gjør at man nok helst bør holde seg i ro.
Ruseffekten skjer i hjernen, så det sier seg sjøl at grad av effekt, bivirkninger og ønska virkninger kan være annerledes for deg en for din nevrotypiske kompis.
4. Hvis du har en diagnose eller går på medisiner, må du finne ut om dette kan påvirke rusmiddelets virkning.
5. Vær svært varsom med rusmidler du reagerer helt annerledes på enn de rundt deg.
Noen kan få en annen rusopplevelse og effekt av enkelte rusmidler og medikamenter, en såkalt paradoksal effekt. Selv hadde jeg lett dratt på skogs rave rett etter å våkne av en narkose (en bedøvelse der du er smertefri og sover). Hadde det ikke vært for at en narkose gis ved et medisinsk inngrep som gjør at man nok helst bør holde seg i ro.
Ruseffekten skjer i hjernen, så det sier seg sjøl at grad av effekt, bivirkninger og ønska virkninger kan være annerledes for deg en for din nevrotypiske kompis.
Grafikk: Vetle Hovland
Mer om nevromangfold og rus kommer
I del 2 av Rus i det nevromangfoldige universet vil jeg reflektere mer rundt hva som ligger i begrepet selvmedisinering. Er det ensidig negativt? Hva menes med maskering? Hva er egentlig skadereduksjon, og hvorfor er det viktig i det nevromangfoldige universet? I tillegg så har jeg i mine løse samtaler og uformelle intervjuer med andre nevrodivergente fått gode tips, hatt gode refleksjoner og mange nye innfallsvinkler som jeg ønsker å skrive mer om.
Hvis du som leser nå ønsker å bidra med dine tanker og erfaringer, eller har kommentarer til denne første delen så er dette et tema jeg er langt fra ferdig med. Ta kontakt på den måten du selv er mest komfortabel med, helt anonymt om du ønsker det: chemfriendlynorge@chemfriendly.no
I del 2 av Rus i det nevromangfoldige universet vil jeg reflektere mer rundt hva som ligger i begrepet selvmedisinering. Er det ensidig negativt? Hva menes med maskering? Hva er egentlig skadereduksjon, og hvorfor er det viktig i det nevromangfoldige universet? I tillegg så har jeg i mine løse samtaler og uformelle intervjuer med andre nevrodivergente fått gode tips, hatt gode refleksjoner og mange nye innfallsvinkler som jeg ønsker å skrive mer om.
Hvis du som leser nå ønsker å bidra med dine tanker og erfaringer, eller har kommentarer til denne første delen så er dette et tema jeg er langt fra ferdig med. Ta kontakt på den måten du selv er mest komfortabel med, helt anonymt om du ønsker det: chemfriendlynorge@chemfriendly.no
Faktaboks om nevrodivergens
Nevrodiversitet er et biologisk faktum.
Det kan ikke forklares som et perspektiv, en tilnærming, eller et paradigme.
Det er heller ikke en politisk, eller sosial aktivistbevegelse.
Det er altså ikke ett sett med egenskaper nevrodivergente har, eller ikke har.
Når en person, eller en gruppe med mennesker er ulike fra den dominerende sosiale og kulturelle standarden på såkalt normal fungering i vårt samfunn har man ikke en nevrodivergens, man er nevrodivergent. Det motsatte er å være nevrotypisk.
Nevrodivergens er en bred betegnelse som rommer mennesker med en hovedsakelig helt medfødt og genetisk betinget nevrokognitiv forskjell. Hjernen prosesserer og utfører handlinger på en annen måte enn majoritetens hjerner.
Medfødte nevrodivergenser, deriblant autisme og ADHD, er iboende og gjennomgripende i det enkelte menneskes psyke, i personlighet og i hvordan en relaterer seg til, og forstår omverdenen.
Noen mennesker er også nevrodivergente på flere områder, eksempelvis en ADHDer som også er dyslektisk og epileptisk, eller en AudHDer, et menneske som er både autist og ADHDer. Man er da multidivergent.
Nevrospicy og nevrodiverse er andre ord som også brukes.
Å være Nevrodivergent er heller ikke bare positivt, eller bare negativt, alltid ønsket, eller bare uønsket.
Det kan ikke forklares som et perspektiv, en tilnærming, eller et paradigme.
Det er heller ikke en politisk, eller sosial aktivistbevegelse.
Det er altså ikke ett sett med egenskaper nevrodivergente har, eller ikke har.
Når en person, eller en gruppe med mennesker er ulike fra den dominerende sosiale og kulturelle standarden på såkalt normal fungering i vårt samfunn har man ikke en nevrodivergens, man er nevrodivergent. Det motsatte er å være nevrotypisk.
Nevrodivergens er en bred betegnelse som rommer mennesker med en hovedsakelig helt medfødt og genetisk betinget nevrokognitiv forskjell. Hjernen prosesserer og utfører handlinger på en annen måte enn majoritetens hjerner.
Medfødte nevrodivergenser, deriblant autisme og ADHD, er iboende og gjennomgripende i det enkelte menneskes psyke, i personlighet og i hvordan en relaterer seg til, og forstår omverdenen.
Noen mennesker er også nevrodivergente på flere områder, eksempelvis en ADHDer som også er dyslektisk og epileptisk, eller en AudHDer, et menneske som er både autist og ADHDer. Man er da multidivergent.
Nevrospicy og nevrodiverse er andre ord som også brukes.
Å være Nevrodivergent er heller ikke bare positivt, eller bare negativt, alltid ønsket, eller bare uønsket.
Publisert 14.10.2025