Vi bruker cookies for å gi deg den beste opplevelsen.
Ok, ikke vis igjen.
Close
Vi bruker cookies for å gi deg den beste opplevelsen.
Ok, ikke vis igjen.
Close

En kort innføring i psykedelika



Jørn Kløvfjell Mjelva, prosjektleder i Foreningen Tryggere Ruspolitikk
Foto: Einar Hyndøy.
Hva er psykedelika?

Psykedelika er en betegnelse på en gruppe stoffer som endrer måten vi tenker og oppfatter virkeligheten på. Både virkningen og varigheten varierer, men felles for alle de såkalte «klassiske psykedelika» er at de aktiverer hjernens serotoninreseptorer og hemmer gjenopptak av serotonin i synapsen. Det er fortsatt uklart akkurat hvordan psykedelika fører til de subjektive opplevelsene folk opplever, men man antar at det har en sammenheng med at psykedelika reduserer aktiviteten i det såkalte hvilenettverket i hjernen, samtidig som man får økt aktivitet i nervebanene som knytter andre deler av hjernen sammen.

Stoffer med en psykedelisk virkning har blitt funnet i dyr, planter og sopper over store deler av verden. Eksempler er den meskalininnholdene peyotekaktusen og den 5-MeO-DMT-produserende coloradopadden i Mexico, den DMT-innholdige planten psychotria viridis i Sør-Amerika, samt spiss fleinsopp i Norge, som inneholder det psykedeliske stoffet psilocybin.

Psykedeliske planter og vekster har vært brukt, og brukes fremdeles, av ulike urbefolkningsgrupper i seremonielle og religiøse sammenhenger. Det psykedeliske plantebrygget ayahuasca har vært brukt av urbefolkning i Sør-Amerika i hvert fall i flere hundre år, mens arkeologiske funn fra Texas tyder på at peyote ble brukt i dette området så tidlig som 3700 år før vår tidsregning. Psilocybin ble først identifisert i sopper brukt i religiøse sammenhenger av urbefolkningen i Mexico, som ble bragt til Europa av de amerikanske forskerne Valentina Pavlovna Wasson og R. Gordon Wasson.

I tillegg til alle de naturlig forekommende psykedeliske stoffene, finnes det også en lang liste syntetiserte psykedeliske stoffer, og det produseres stadig nye. I bøkene PiKHAL og TiKHAL har kjemikeren Sasha Shulgin oppgitt til sammen 234 stoffer han har syntetisert basert på strukturen til allerede kjente psykedeliske stoffer, og senere testet på seg selv. Ikke alle av disse har en psykedelisk virkning eller en gang en rusvirkning, men en god del av dem har det.
Virkning og varighet av klassiske psykedelika

Det ville ikke være gjennomførbart å gi en uttømmende beskrivelse av virkningen av samtlige psykedeliske stoffer, så det vil være nødvendig å begrense seg til de mest utbredte. Det er imidlertid viktig å merke seg at det finnes utallige varianter av stoffer som har en psykedelisk virkning, med stor variasjon i både varighet, potens og risikoprofil. Man bør også merke seg at i enkelte tilfeller blir disse nyere variantene solgt under dekke av å være en av de mer kjente psykedeliske stoffene.

Felles for ulike psykedelika, er at de endrer måten vi opplever virkeligheten på
De to mest kjente psykedeliske stoffene er LSD, som ble syntetisert av Albert Hofmann i 1938 basert på alkaloider funnet i rugsoppen ergot, og psilocybin, som finnes i en rekke sopparter, inkludert spiss fleinsopp. I tillegg har vi de allerede nevnte stoffene meskalin, DMT og 5-MeO-DMT. I senere tid har også 2C-B, som først ble syntetisert av Shulgin, blitt mer utbredt i Norge.

Felles for ulike psykedelika, er at de endrer måten vi opplever virkeligheten på. Farger kan forsterkes og flyte inn i hverandre, man kan se mønstre der man ikke ser det til vanlig, og man kan høre detaljer i musikk som man ikke hører i edru tilstand. Med lukkede øyne kan man se komplekse geometriske figurer eller livaktige drømmescenarioer. Sanseinntrykk, tanker og følelser kan gå i ett, slik at det blir vanskelig å skille mellom hva som er hva.

Måten man tenker på kan også endres, og man kan oppleve å bli mer assosiativ eller at man tenker mer i symboler og bilder. Enkelte kan føle seg trukket mot filosofiske og eksistensielle spørsmål, eller refleksjoner rundt ens plass i livet og ens relasjon til andre mennesker og omverdenen for øvrig. Ved høye doser kan man også oppleve det som i brukerlitteraturen omtales som ego-oppløsning eller egodød, der man mister opplevelsen av å være et individuelt selv, og går i ett med omgivelsene, kosmos eller intetheten.
Få kliniske studier er gjort på å sammenligne de subjektive effektene av ulike psykedelika, og brukerlitteraturen gir til dels sprikende beskrivelser av likheter og forskjeller i rusvirkningen. Imidlertid er det visse forskjeller som går igjen, og ettersom ulike psykedeliske stoffer aktiverer ulike hjernereseptorer i ulik grad, har vi grunn til å tro at ulike psykedelika har litt ulik rusvirkning. For eksempel beskrives LSD gjerne som mer energisk enn psilocybin, som kan ha en sammenheng med at LSD i tillegg til å aktivere serotoninreseptorene også aktiverer dopaminreseptorsubtypen D4. Et annet eksempel er 2C-B, som ved lave doser gir en rusvirkning som beskrives som mer lik MDMA, der man gjerne opplever mindre sosial angst og blir mer snakkesalig. Ved høyere doser er virkningen mer psykedelisk, men beskrives ofte som mer håndterbar enn LSD og psilocybin.

Mens forskjellen i virkning er diffus og usikker, er det en klar forskjell i varigheten av ulike psykedelika: Mens LSD har en svært langvarig rusvirkning, som kan vare imellom 10-14 timer, har fleinsopp og oralt inntatt 2C-B en rusvirkning som varer i 4-6 timer. Det finnes også enkelte stoffer, som riktignok ikke regnes blant de klassiske psykedelika, som har en rusvirkning som kan vare i flere dager. Et eksempel på dette er DOB.

Rusvirkningen og varigheten vil også variere med måten stoffet inntas på: Når 2C-B sniffes gir det gjerne en mer intens, men også mer kortvarig rusvirkning enn hvis det inntas oralt. Røyket DMT eller 5-MeO-DMT gir en svært intens rusvirkning, men er også ganske kortvarig: 15-20 minutter for DMT, og 20-40 minutter for 5-MeO-DMT. Av den grunn har røyket DMT blitt omtalt som «a business man's trip», og 5-MeO-DMT utforskes som et mer praktisk anvendelig alternativ å bruke i psykedelika-assistert psykoterapi enn psilocybin.

Noe annet som kan påvirke virkning og varighet, er om stoffet tas i kombinasjon med andre rusmidler eller legemidler. For eksempel gir DMT ingen rusvirkning når det inntas oralt, da det brytes ned av enzymet monoaminoksidase A i tarmen og leveren. Dersom man imidlertid kombinerer DMT med et stoff som hindrer dette enzymet i å bryte ned DMT (en såkalt MAOI), slik man finner i det psykedeliske plantebrygget ayahuasca, vil DMT også være aktivt ved oralt inntak, og gir en langt mer langvarig rusvirkning. Dersom man tar psykedelika i kombinasjon med cannabis, kan det forsterke de psykedeliske effektene, men også føre til økt forvirring og angst.

Hvorfor bruker folk psykedelika?

Ulike mennesker har ulik motivasjon for å bruke psykedelika, og det brukes både til spirituelle og rekreasjonelle formål, for selvutvikling, eller i et forsøk på å oppnå ny innsikt. Mange bruker det også av ren nysgjerrighet. I dag utforskes dessuten psykedelika-assistert psykoterapi som en lovende behandlingsform for depresjon, og det er også enkelte som bruker det utenfor en terapeutisk kontekst som en form for egenterapi.

Noen tar lave eller moderate doser med psykedelika for å forsterke estetiskeopplevelser, gjerne i forbindelse med å være i naturen eller gå på konsert, eller for å reflektere rundt hvor man er i livet eller jobbe gjennom personlige utfordringer. Andre tar høyere doser, der målet gjerne er å oppleve ego-død eller ha en spirituell opplevelse. I nyere tid har ayahuasca-turisme oppstått som et fenomen i Norge, der folk reiser til Sør-Amerika for å delta i ayahuasca-seremonier på egne retreats. Målet kan være å komme nærmere seg selv, ens nærmeste, naturen eller Gud.

Enkelte opplever at mikrodosering, det vil si å ta så lave doser at man nesten ikke merker noen effekt, har positive effekter på kreativitet, konsentrasjon og problemløsningsevne, og det ble derfor popularisert som et fenomen blant folk i tech-bransjen i Silicon Valley. Andre opplever at å mikrodosere psykedelika har hjulpet dem med å behandle angst eller depresjon, eller forbedret ens relasjoner, slik som beskrevet av Ayelet Waldman i boken «A Really Good Day: How Microdosing Made a Mega Difference in My Mood, My Marriage, and My Life». Studiene som inntil videre er gjennomført på mikrodosering, finner imidlertid liten effekt utover placebo, hverken på kreativitet eller psykiske lidelser.
Risiko ved klassiske psykedelika

I likhet med virkning og varighet, vil også risikoprofilen variere mellom ulike psykedeliske stoffer. Hvis vi begrenser oss til de «klassiske» psykedelika, samt 2C-B, kan vi likevel generelt si at disse stoffene er fysiologisk veltolerert og har et svært lavt avhengighetspotensial. Det skal ganske mye til for å få i seg en så høy dose at man risikerer en alvorlig fysisk komplikasjon, selv om det har vært registrert enkelte tilfeller der dette har skjedd etter noen uforvarende har fått i seg svært høye doser.

Populasjonsstudier har ikke funnet at psykedelika-brukere har mer psykiske problemer enn befolkningen for øvrig
En vanlig bekymring, også blant enkelte psykedelikabrukere, er at psykedelikabruk kan føre til alvorlige psykiske problemer, slik som schizofreni. Frykten for at man har mistet forstanden for alltid er en relativt vanlig del av den psykedeliske opplevelsen, kanskje særlig blant relativt naive brukere. Populasjonsstudier har imidlertid ikke funnet at psykedelika-brukere har mer psykiske problemer enn befolkningen for øvrig, og i observasjonsstudier og kliniske studier har man ikke sett noen forverring av kognitive vansker eller psykiske problemer etter noen har brukt psykedelika. Som andre stressende og traumatiske opplevelser, er det imidlertid mulig at psykedelikabruk kan utløse schizofreni eller andre alvorlige psykiske problemer blant de som er særlig utsatt for dette.

I noen sjeldne tilfeller, kan psykedelika gi en rusutløst psykose, der psykosesymptomene varer utover selve rusvirkningen. Risikoen for dette er høyere dersom man tar psykedelika i kombinasjon med cannabis. En psykedelika-utløst psykose behandles gjerne med det anti-psykotiske legemiddelet haloperidol, og går da stort sett over etter kort tid.

Den største risikoen forbundet med psykedelikabruk, er knyttet til hva man opplever og hvordan man handler under selve rusvirkningen. En psykedelisk opplevelse kan være svært ubehagelig og mentalt krevende, og i enkelte tilfeller har folk blitt utagerende eller handlet på irrasjonelle måter som har utsatt dem selv eller andre for fare. I Molde rykket blant annet politiet ut etter en ungdomsgjeng ble observert på et jorde uten klær. Ungdommene hadde fått det for seg at klærne brant, og hadde derfor tatt dem av seg. Da politiet kom til stedet, var ungdommene svært opphisset og utagerende, og politiet så seg nødt til å bruke fysisk makt for å holde dem i bakken, noe man kan anta var en svært traumatisk opplevelse for de som var involvert. Det er også eksempler på folk som har kjørt bil under påvirkning av psykedelika – noe man aldri bør finne på – og enkelte tilfeller der noen har tatt selvmord eller blitt utsatt for en alvorlig ulykke.

Det kan være lurt å ha en edru person man stoler på til stede
Risikoreduserende råd ved psykedelikabruk: Set and setting

Felles for de psykedeliske stoffene, er at effektene de har avhenger i høy grad av ens sinnsstemning idet man tar dem (set), og hvilke hvilke omstendigheter de tas i (setting). I motsetning til for eksempel amfetamin, som man kan regne med vil gjøre en energisk, oppstemt, selvsikker, og til tider litt ukritisk, nesten uavhengig av konteksten det tas i, kan man oppleve et stort spekter av sinnsstemninger under påvirkning av psykedelika, fra ekstatisk velbehag til dyp desperasjon.

Det er vanlig at man opplever at inntrykkene fra omgivelsene og ens egne emosjonelle tilstand forsterkes under påvirkning av psykedelika. Av denne grunn, er det viktigste rådet for å redusere de potensielle farene ved bruk av psykedelika, samt unngå en svært ubehagelig opplevelse, å ta høyde for sinnsstemning og omstendigheter: Man bør unngå å ta det i utrygge omgivelser eller med personer man ikke stoler på, og man bør unngå å bruke det hvis man går gjennom en tøff periode i livet (med mindre det er i sammenheng med terapi med en kvalifisert terapeut).

Effekten kan imidlertid være uforutsigbar også ved optimale forhold. Man kan få panikk, oppleve ekstrem dødsangst eller frykte at man har mistet forstanden for alltid. I slike sammenhenger kan det hjelpe å bytte omgivelser, endre musikk, eller fokusere på pusten, og forsøke å slippe taket. Man kan minne seg selv på at årsaken til at man opplever det man gjør, er at man er under påvirkning av et psykedelisk stoff, og opplevelsen vil gå over idet stoffet går ut av kroppen. This too shall pass. Det kan være lurt å ha en edru person man stoler på til stede som kan se til en, og forsikre en om at det går bra hvis man blir redd, særlig hvis man tenker å ta en høy dose.

Hvis opplevelsen er intenst ubehagelig, og ikke går over selv om man følger rådene over, kan man stort sett «lande» ved å ta et angstdempende medikament, slik som Valium eller Sobril. Disse blir i brukermiljøene gjerne referert til som «trip killers», og enkelte foretrekker å ha disse tilgjengelig dersom opplevelsen tar en veldig uheldig vending. Ettersom dette er svært avhengighetsdannende medikamenter, bør man imidlertid være varsom med å bruke dem med mindre det er strengt nødvendig.

Konklusjon

Psykedeliske rusmidler har potensialet til å endre måten vi tenker på og opplever virkeligheten på et grunnleggende plan. Dette er både det som tiltrekker mange til dem, men også det som utgjør den største risikoen forbundet med å bruke psykedelika. I beste fall kan man oppleve det mange beskriver som en av de mest meningsfulle opplevelsene de har hatt, som man tar med seg for å forbedre ens relasjon både til seg selv og til ens omgivelser. I verste fall kan man dukke ned i sinnets dypeste og mørkeste avgrunn, som man kan bruke år på å klatre opp av. Ved å følge de risikoreduserende rådene som har blitt utarbeidet gjennom flere år, både i forbindelse med utforskningen av terapeutisk anvendelse og av individuelle psykonauter, kan man øke sannsynligheten for det første og sterkt redusere risikoen for det siste. Samtidig bør man være klar over at effekten aldri vil være helt forutsigbar, og være beredt på at man ikke alltid vil like det man møter på den andre siden. Slik psykiateren Humphrey Osmond uttrykte det, da han oppfant begrepet «psykedelika»:
To fathom hell,
or soar angelic;
just take a pinch
of psychdelic

rusopplysningen.no finner du informasjon og doseringsråd for ulike psykedeliske stoffer.
Kontakt gjerne Chemfriendly Norge om du har spørsmål om psykedelika.
Publisert 16.2.2021